DEBATTINNLEGG I AFTENPOSTEN

 In News

aftenpostenI juli trykket Aftenposten en kommentar om situasjonen på Haiti fra journalist og USA-korrespondent Alf Ole Ask. Ask var på Haiti umiddlebart etter jordskjelvet, og uttalte i sin kommentar blant annet at “Det er ikke lik og ødeleggelser som er de sterkeste minnene fra jordskjelvet på Haiti, men at landet så totalt manglet evne til å organisere mottaket av nødhjelp.”

 

17 august trykket Aftenposten Prosjekt Haitis tilsvar til Asks kommentar.

(Innlegget ble sterkt forkortet før det ble trykket i Aftenposten. Les det opprinnelige innlegget lengre ned på siden)

 

Haiti hjelper også seg selv

Ragnhild Slettner-St.Hilaire og Ingvill Konradsen Ceide / Stiftelsen Prosjekt Haiti.

 

Det var med vantro vi leste Aftenposten-korrespondent Alf Ole Asks analyse da det var seks måneder siden jordskjelvet på Haiti.

 

– Det er ikke lik og ødeleggelser som er de sterkeste minnene fra jordskjelvet på Haiti, men at landet så totalt manglet evne til å organisere mottaket av nødhjelp, skriver han. Og mener de internasjonale frivillige slet og svettet i sola, mens haitianerne satt i skyggen og så på.

For oss i Prosjekt Haiti er dette hard kost. Ingen her har, verken før eller etter jordskjelvet, sittet i skyggen og sett på. Under jordskjelvet sto man sammen og trøstet hverandre, og da skjelvene stilnet løp man for å hjelpe. Ingen har hatt mulighet til å sette seg ned og sørge.

– Jeg husker fortsatt de enorme lagrene med mat, medisiner, vann og annet utstyr som hopet seg opp på flyplassen fordi myndighetene i Haiti ikke klarte å organisere noen til å frakte det ut, skriver Ask. Men haitianerne hadde aldri adgang til hjelpen. Det var USA og utenlandske hjelpearbeidere som fikk organisere utdelingen, i et land de ikke kjente.

Ask sier at han ikke siden forrige århundre har vært uten strøm og mobildekning så lenge som da han først kom til Haiti, men en slik forutsigbarhet var ingen selvfølge her før jordskjelvet heller.

Verre er det når han beskriver det første møtet med haitianerne på flyplassen var, mennesker “som bare gikk rundt og så forvirret ut”. Det er bekymringsfullt at en reporter ikke forstår omfanget av det traumet han er der for å beskrive.  Ask viser at han ikke bare mangler empati for et folk som selv før jordskjelvet levde i nød; han mangler kunnskap om dette folkets enorme vilje til å overleve. Når han sammenligner med hvordan chilenerne feide gater og sørget for orden da jordskjelvet rammet dem noen uker senere, bidrar det bare til å forsterke fordommene Ask tydeligvis har om hva Haiti er, den rolle haitianerne spiller for egen utvikling og om hvilken autoritet et internasjonalt apparat medbringer.

 

Det opprinnelige innlegget:

Haiti 6 måneder etter: Skulder ved skulder.

Av: Ragnhild Slettner-St.Hilaire og Ingvill Konradsen Ceide / Stiftelsen Prosjekt Haiti.

 

Det var med vantro og sinne vi leste Aftenposten-korrespondent Alf Ole Asks nyhetsanalyse i juli i forbindelse med at det var seks måneder siden jordskjelvet på Haiti. – Det er ikke lik og ødeleggelser som er de sterkeste minnene fra jordskjelvet på Haiti, men at landet så totalt manglet evne til å organisere mottaket av nødhjelp, skriver han i sin ingress. Og fortsetter med å beskrive hvordan de internasjonale frivillige slet og svettet i solsteika mens haitianerne selv satt passivt i skyggen og så på.

For oss i Prosjekt Haiti er denne karakteristikken hard kost. Vi har jobbet skulder ved skulder med våre haitianske ansatte i ti år. Ingen her har, verken før eller etter jordskjelvet, sittet i skyggen og sett på. Under jordskjelvet sto man sammen og trøstet hverandre, og da skjelvene stilnet løp man for å hjelpe. Man gravde ut familie, venner og naboer med bare hendene. Ingen hadde noen gang tid eller mulighet til å sette seg ned og sørge. Det var bare å reise seg og finne måter å overleve på, enten det var å selge strøm til mobiler eller å lage mat til sine naboer. Folk gjorde det de hadde muligheten til.

 

På skolen vår satt våre haitianske ansatte umiddelbart i gang byggingen av en stor teltleir, som hjalp sårede og ga mat og tak over hodet til de hundrevis av menneskene som samlet seg utenfor. Også i månedene etter skjelvet har alle jobbet på spreng. Mennene har bygget husværer, kvinnene har laget mat til hundrevis av mennesker hver dag, de har båret vann og tatt vare på sine utenlandske venner og kollegaer som har kommet til Haiti for å hjelpe.

 

Hvem får hjelpe – Jeg husker fortsatt de enorme lagrene med mat, medisiner, vann og annet utstyr som hopet seg opp på flyplassen fordi myndighetene i Haiti ikke klarte å organisere noen til å frakte det ut, skriver Ask. Å få tilgang til alle hjelpesendingene som kom, var så godt som umulig for haitianerne. De hadde fra først stund ingen adgang. Det var USA og de utenlandske hjelpearbeiderne som skulle organisere utdelingen i et land de ikke kjente, og haitianerne selv ble stengt ute fra FN-systemets forunderlige logistikksenter. Våre, lokalt ansatte i Prosjekt Haiti fikk bare bli med inn på FNs logbase dersom de ble presentert som våre sjåfører.

 

Ask skriver om hvor imponert han var over det utrettelige og frivillige arbeidet som ble utført av de mange tilreisende og “flotte” hjelpearbeiderne i ukene etter jordskjelvet, og om hvordan han selv bevitnet utgravingen av folk som var fremdeles i live etter mange dager i ruinene av Hotel Montana. Og det betviles ikke at mange hjelpearbeidere har gjort en fantastisk innsats, og kanskje spesielt på Hotell Montana hvor det kun oppholdt seg utlendinger. Men dekket Ask noe av den innsatsen som ble gjort av befolkningen selv i andre deler av det berørte Port-au-Prince også?   Uvitenhet Ask gjør et poeng av at han ikke siden forrige århundre hadde vært uten strøm og mobildekning så lenge som da han først kom til Haiti. Han kan ikke ha beveget seg så mye rundt i denne delen av verden; uforutsigbar strømtilførsel og mobildekning var aldri noen selvfølge her før jordskjelvet heller. Men den typen overfladisk betraktning blir en bagatell. Verre er det når han beskriver hvor spesielt det var å oppleve det første møtet med haitianerne på flyplassen ved den samme første ankomsten, mennesker han forteller at bare gikk rundt og så “forvirret ut”.

Det er bekymringsfullt at den som skal rapportere fra en katastrofe av denne størrelsen så tydeligvis ikke forstår omfanget av det traumet folket nettopp hadde gjennomgått.

Kontekst Ask uttrykker bekymring for at det er de samme som styrer landet i dag som sto for kaoset for seks måneder siden. Men det er klart at det er den samme regjeringen som sitter i dag, hvem ellers? Skulle man ha satt i gang valg midt i krisen? Skulle noen helt andre tatt over?   Haiti hadde på mange måter vært et katastrofeområde i mange tiår allerede før jordskjelvet rammet. At den haitianske regjeringen ikke fungerer optimalt i forhold til vår standard er derfor ingen overraskelse og kanskje særlig ikke i en situasjon hvor en hel hovedstad blir lagt i ruiner, hundretusener omkommer, det lille av infrastruktur som fantes fra før ødelegges og regjeringen selv opplever store tap, ikke bare av kollegaer og regjeringslokaler, men også blant familiemedlemmer, egne venner, egne hjem. At landet er gjennomsyret av korrupsjon er også en kjensgjerning. En av hovedgrunnene til at hjelpearbeidet går så tregt er fordi den sittende regjeringen ikke er kapabel, eller villig, til å gjennomføre de nødvendige tiltak. Bare 2 % av den lovte økonomiske støtten fra det internasjonale samfunnet er betalt inn. Samtidig ønsker USA, Canada, Frankrike og til og med Norge å ha innflytelse på gjennoppbyggingsarbeidet gjennom deltakelse i interimkommisjonen for gjenoppbygging ledet av Bill Clinton og statsminister Bellerive. Mens krangling om posisjoner og kontrakter pågår i disse sphærene forsøker husløse haitianere å overleve som best de kan, uten store illusjoner om at ting skal bli bedre.

Fordommer – Denne totale mangel på organisering er etter hvert blitt et sterkere bilde hos meg enn likene i gaten. Verre enn ungene som lette etter foreldrene. Port-au-Prince utstrålte en håpløshet som jeg aldri har opplevd maken til.   Vi vet ikke hvor i verden Aftenpostens USA-korrespondent har arbeidet før. Men Alf Ole Ask viser med sin “nyhetsanalyse” at han ikke bare mangler empati for et folk som allerede før akkurat denne naturkatastrofen levde i den ytterste nød; han mangler helt grunnleggende kunnskaper om det haitianske folkets historie og enorme vilje til å overleve, tross alt. Hans sammenligning med den velorganiserte situasjonen da Chile skulle rydde opp etter jordskjelvet som rammet dem noen uker senere, og chilenerne som, skulder ved skulder, feide gater og sørget for orden, virker malplassert. Den bidrar bare til å forsterke alle fordommene Ask tydeligvis har om hva Haiti er, hvilken rolle haitianerne spiller for sin egen utvikling og den ensrettede forherligelsen av hvilken systematisering og autoritet et internasjonalt apparat kan medbringe.

 

For oss i Prosjekt Haiti er det heller ikke slik at ødeleggelsene er de sterkeste minnene fra rett etter jordskjelvet. Det som har gjort størst inntrykk på oss er snarere haitianernes evne til – nok en gang – å reise seg og vende tilbake til livet. Skulder ved skulder!

Contact Us

We're not around right now. But you can send us an email and we'll get back to you, asap.