Inga og Shirin sier farvel

 In Latest

Shirin

Inga Akeren er sykepleier og Shirin Kordasti er lege, begge er ansatt på Universitetssykehuset i Nord Norge. Her er deres rapport fra Camp Petit Troll og klinikken som drives ved hjelp av frivillige helsearbeidere:

April 2010

 

Vi møtes av musikk på flyplassen og etter møte med prosjektledaren Edwin Ceide, så flyter allting bare på i cool lunk sammen med haitianerne. Menneskene møter stolte og rakryggede på klinikken, de har små behov, men deres historier og tragedier bak det ytre er stor. Vi føler inn i margen at dette folket kommer til å ta seg gjennom den største naturkatastrofen av de alle, med smuss under neglene, øyne som skjuler sorg men med smil som avslører stort håp.

 

Den tidlige morgenen ønskes velkommen med hanen som galer, latter og arbeide fra folket som bor på Le Petit Troll, og barnaskrik. Alle på Petit Troll, fra liten til stor, mann som kvinne, har oppgaver, en mening. Edwins varme smil får alle å ville litt mer, strekke seg litt ekstra. De første dagene på klinikken var en lettelse og samtidig tunge.Tunge fordi erfaringen hjemmefra ikke er nok til å kunne alle sykdommer med en gang; lettelse for å oppdage att de som kom til klinikken ikke var i veldig dårlig stand. For ett sterkt folk! Vi møter på klinikken det som alle mennesker kan få av å bo i telt etter en jordskjelv, sykdommer som kommer fra mangel rent vann, rene gater for barna å leke i, mygg, fluer i fuktig tropisk klima. Vakre mennesker, forteller for oss om problemene her og nå; at barna ikke vil spise, har vondt i magen, forkjølte…

 

3 åringen har mistet sin far og de har mistet huset sitt og bor på gaten nå. Og enda blir de så GLADE over litt omtanke og vitamin tilskudd. Prøver trøste 8-åringen som klager på aptitløshet på grunn av redsel att, vi har reist langt for å få være i Haiti med henne, att vi ikke er redde. Gir henne et smil og tenker at kanskje, et håp om at allting er bra nå, begynner spire hos henne og som hos så mange her. Det er gledelig å se at den vakre Jaina som ønsker bli sykepleier måler blodtrykk hos alle og føler stolthet i å være del av klinikken på Petit Troll.

 

Søndag morgen har ungdommene i leiren fotballtrening – med stor innsats og TIL-drakter på. De vender tilbake til sine vanlige aktiviteter. Og barna, som hver gang vi kommer ut fra klinikken møter oss med smil og klemmer, og som synger og danser uansett om sola skinner eller regnet skyller ned. Vi spør menneskene her hvordan det er å bo i telt når det regner ? Og de svarer at det går litt bedre for hver regnskur.

Ingen har gitt opp her. Regnperioden har begynt. Spent på hvordan det går. Ser at folk her gjør sitt beste og tenker på at vi utenfor Haiti også ska gjøre det for hverandre, for dem, for oss.

 

Jeg sitter på balkongen på baksiden av skolen og kikker utover. I det fjerne ser jeg palmer og trær mot havet og horisonten. Sola og varmen føles deilig mot huden, vinden blåser i håret, den søte smaken av frisk mango til frokost sitter fortsatt i munnen – lukker jeg øynene kunne jeg vært hvor som helst. Åpner jeg øynene igjen og senker blikket mot livet som utspiller seg nedenfor balkongen, er det en annen virkelighet jeg ser. Ei lita jente på kanskje 7-8 år og lillebroren hennes sitter ved siden av hverandre på hver sin bøtte inntil en steinmur. De sitter der en stund, kikker seg litt rundt, ler og tuller med hverandre som barn gjør. Så reiser de seg, jenta tømmer innholdet i den ene bøtta over i den andre, og går mot et åpent område like ved og tømmer den i et hjørne. I det hun går under balkongen der jeg sitter, forstår jeg på lukten at det er “toalettet” deres hun tømmer.

Jeg får tårer i øynene.  Vi har sett mye ødeleggelser og elendighet her, og skjebnene til mennesker vi har møtt er tunge og triste.

Den gamle dama på 100 år, med hjertesvikt og infeksjoner, som bor i et varmt og klamt telt sammen med resten av familien sin, hun klarer ikke å gå, kommer seg ikke på toalettet og får nesten ikke i seg mat. Den lille jenta som mistet moren og faren sin under jordskjelvet, og som da hun ble funnet hadde en fot som var gått helt i oppløsning. Såret etter amputasjonen har grodd fint, men hvordan vil sårene i sjelen hennes gro?

 

Overalt hvor vi kjører, ser vi teltleirer. Noen i god stand, andre telt er bare trestokker med et fillete bomullsklede over. Down town Port-Au-Prince er fullstendig ødelagt, det er ruiner overalt, og forsatt brennes avfall og restene av det som en gang var noens nære og kjære. Luften er fylt av aske og støv, og har en umiskjennelig sur eim. Og her skal menneskene leve videre… 

 

Det som likevel sitter sterkest i hjertet etter disse tre ukene i Camp Petit Troll, er varmen og smilene vi til enhver tid blir møtt med av disse fantastisk sterke menneskene. Tenk at de har overskudd til å være så imøtekommende og omsorgsfulle overfor oss, som kommer fra rike Norge og som “har alt”! Vi reiste med et ønske om å hjelpe og gi, aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få så utrolig mye tilbake!! De lager et liv for seg og sine familier under forhold der jeg uten tvil ville hatt mer enn nok med å overleve. De snakker ikke gjerne om de som de har mistet – de sier “Ja, vi har alle mistet noen. Nå tenker vi på de vi har igjen. Men det er tungt”. For et mot og en styrke! Barna innrømmer at de er redde for å være innendørs, for et nytt jordskjelv – likevel smiler, ler og danser de – tenk å ha en slik livsglede, en evne til å leve her og nå! Vi har så mye å lære…  Det har vært helt utrolig å se hvordan Prosjekt Haiti og Petit Troll tar vare på sine barn og familier etter denne katastrofen. Og den stoltheten og tilhørigheten både de ansatte og familiene føler, viser bare hvor viktig arbeid de har gjort gjennom mange år. De gjør en fantastisk jobb!  Det er tid for oss å dra hjem igjen. I bilen på vei til flyplassen hører vi på Bob Marleys “Every little thing gonna be alright”, og jeg håper inderlig at det er sant for Haiti – for styrken og evnen til å leve er ihvertfall tilstede!” 

(Skrevet av Inga Akeren)

 

Contact Us

We're not around right now. But you can send us an email and we'll get back to you, asap.