REISEBREV FRA RAGNHILD

 In News

Ragnhild_brev4 De siste ukene har Prosjekt Haitis Ragnhild Slettner St.-Hilarie vært på Haiti og Petit Troll og fulgt dagliglivet ved skolen og i Camp Petit Troll. Her er noen av hennes beskrivelser og refleksjoner fra oppholdet.

 

12. mars 2010

Jeg kom frem til Haiti i går kveld. Jeg har prøvd å forberede meg på hva jeg skulle møte, men visst at det er umulig. Da jeg så de voldsomme ødeleggelsene, i denne byen som jeg er så glad i, kjente jeg en enorm sorg. Det var godt å komme frem på Petit Troll å bli møtt av masse barn som sang og ønsket meg velkommen! Som jeg sa til dem: nå har dere stoppet tårene mine og det er tid for å danse, og det gjorde vi:-)

 

17. mars 2010

Livet går sin gang her i Camp Petit Troll. Leiren er godt organisert og alle har sine oppgaver. Noen av barna har oppgaven med å feie plassen hver morgen, de eldste ungdommene tar imot utstyr som kommer fra Norge

og registrerer det, mødrene bærer vann og fyller opp vannbeholderene hver kveld, 23 unge menn og én kvinne jobber i sikkerhetsstyrken vår, som går vaktrunder hele døgnet. Noen av fedrene hjelper til med byggingen av teltene. 10 kvinner jobber 10 timer om dagen 7 dager i uken for å lage mat og vaske for alle sammen. Alle gjør en fantastik innsats! Jeg blir så stolt når jeg ser hvordan alle trekker i samme retning. De har en enorm lojalitet til hverandre og til prosjektet!

 

Alle lærerene våre er på plass, og de fleste kom et par dager etter skjelvet, til tross for at de selv var traumatisert. Noen har også mistet alt de eide. Skolen er i gang takket være dem! Vi er nok den eneste skolen som har åpnet, regjeringen vil at alle skoler skal åpne samtidig….. Og det er selvsagt utsatt på ubestemt tid. Jeg har jobbet endel med barna med å tegne følelsene sine, det har vært noen fine stunder.  Vi har også begynt med animasjonsprosjektet til Operaen, det er veldig gøy. I går laget vi vår første lille film, ungene jobbet i timer ute i den stekende solen, og det gjorde jeg og….glemte helt solkremen, så da kan dere tenke dere resten selv 🙂 Det er så godt å være her sammen med dem, det er mye latter og fine stunder. Det er mye håp her midt i all elendigheten.

 

I forgårs hadde Manman Troll sin første samling etter skjelvet, de prater mye om hva som har skjedd, og det er bra. Etter at de hadde pratet masse reiste jeg meg og sa at når man har store problemer er det én ting som virkelig trengs, og det er skjokolade! Da lo vi alle sammen godt og spiste sjokolade fra Amerika!! Jeg fikk med meg en del sjokolade da jeg stoppet i NY på vei over, de hadde laget en spesiell sjokoladeplate til inntekt for Haiti. Jeg fortalte kvinnene om dette, og om alt arbeidet som gjøres i Norge for å skaffe penger, om all givergleden og om alle som tenker på folket på Haiti og er bekymret. Jeg sa at jeg håpet dette kunne gi dem litt styrke. Svaret jeg fikk var at det gav dem masse styrke til å gå videre!

Dette er et fantastisk folk som nok en gang har reist seg og går videre. Jeg er så glad for å få lov til å gå sammen med dem.

 

24. mars 2010

I går morges sto jeg opp kl.5.00 kledde på meg og gikk ut i leiren. Jeg sto på toppen av veien som nå er gjort om til leir og snuste inn lukten og kjente på den enorme sorgen over å måtte forlate alle disse menneskene som jeg er så utrolig glad i. Det er så enormt mye som må gjøres, det er som ha begynt å hakke på toppen av et isfjell. Jeg sto der og lot tårene trille mens leiren våknet til liv. I et av teltene sang en far bønner til gud, i et annet våknet barna og tittet frem under presenningene, barna som har i oppgave å feie plassen hver morgen gikk for å hente kostene sine og mødrene gikk for å hente vann. Damene som lager mat var allerede godt i gang i kjøkkenet. Mens jeg sto der og tårene trillet, kom Anderson en av de unge mennene i vakt styrken vår, han holdt rundt meg og sa: pa krie, ikke gråt! Du kommer tilbake! Og er det en ting som er sikkert så er det jo akkurat det, jeg kommer alltid tilbake! Jeg tørket tårene og startet på min siste dag for denne gang.

 

Jeg hadde med meg brev fra en syvende klasse i Bergen, alle elevene hadde skrevet nydelige oppmuntringsbrev til elevene ved Petit Troll. Jeg leste brevene for dem og alle elvene i 6.klassen fikk hvert sitt brev som de så svarte på. Det er godt for alle her å få vite at det er mange som tenker på dem og jobber for å hjelpe, det gir både håp og styrke!  Jeg har gjort endel kunstprosjekter med elevene mens jeg har vært her, men i dag var det lærerene sin tur. De ville gjerne lære hvordan de skulle bruke pastell krittene. Og de var lutter øre og glade for å få prøve seg! Så nå håper jeg at de tar det i bruk. Jeg sa at når jeg kommer neste gang vil jeg se alle veggene dekket med nydelige tegninger:-)  Så bar det ned til UN log base…. Det er logistikk senteret til FN, det er her alle organisasjoner må legge inn søknader for å få utstyr el. penger ut fra FN donasjonene. Det er en ganske frustrerende affære. Man må søke om forskjellige ting på forskjellige kontorer og avdelinger. Det er kanskje mulig å få endel ut av dette systemet men da bør man helst tilbringe mange dager der hver eneste uke og det har vi ikke tid eller kapastitet til. Vi prøvde oss nok engang hos World Food Program, som har ansvaret for matdistribusjonen. Måten det gjøres på er at i hver bydel har ordføreren og en organisasjon ansvaret for utdelingen. I vår bydel Delmas er det en organisasjon som heter World vision som har ansvaret for utdelingen. Vi har kun mottatt mat fra dette programmet en gang og da var det kun noen av kvinnene i leiren som fikk matkuponger. En forferdelig måte å gjøre det på i og med at ikke alle fikk, det kunne ha skapt uroligheter. Våre kvinner derimot gjorde oss stolte og gav all maten til oss slik at vi kunne fordele det likt! Dette var i begynnelsen av februar, siden da har vi ikke mottatt noe mat fra WFP. Når vi har spurt World Vision har vi bare fått til svar at de driver med annen foretning nå…. Vel vi tenkte at kanskje WFP ville vite om at den organisasjonen som de har valgt til å dele ut deres mat ikke gjør jobben sin….-men det var de overhode ikke interresert i! Vi fikk i tillegg vite at WFP STOPPER MATDISTRIBUSJONEN PÅ HAITI 31.MARS. Hva som er planen etter det var det ingen som kunne svare på. Dette er en sjokkerende nyhet! Man blir rett og slett så utrolig sjokkert og frustrert at man vil skrike høyt. Det er også utrolig frustrerende å vite at UD vurderer FN som den beste mottageren av all pengehjelp til Haiti. Når man jobber på grasrota her på Haiti er det så tydelig at det ikke er beste måten å fordele pengene. Sto i banken og snakket men en FN ansatt i MINUSTHA her om dagen og han sa det rett ut: the UN logbase is a total disaster!

Ja så hva gjør vi? Jo vi kjører 10 timer til Santo Domingo og handler den maten vi trenger og kjører tilbake. Dette tar krefter og ressurser som vi gjerne heller skulle brukt på andre og viktige ting. -men heldigvis kan vi gjøre dette fordi vi har generøse givere i Norge og folk her som kjenner systemet på grensen.

 

Etter turen til logbase fikk vi besøk av NRK dagsrevyen:-) Det var stas og vi håper det kommer et fint innslag fra Camp Petit Troll om ikke for lenge! Vi er glade for at NRK er her og gir Haiti fornyet oppmerksomhet, for det er på langt nær over…

 

Ungene her i campen elsker å leke med Lego. Vi pleier å tømme all Legoen ut på et stort teppe, når lyden av Lego når barna kommer de springende og rommet blir stappfullt på få minutter. De bygger de utroligste ting og er super stolte! Det er godt å se kreativiteten blomstre. Den er jo iboende i oss alle, men man må få mulighet til å la den få utløp. Vi ser ofte barn her som har store talenter, det være seg i tegning, dans eller sang. Det er trist å tenke på at hadde de bodd et annet sted hadde de hatt muligheter til å utvikle seg…

 

Siste kvelden kjørte vi opp til Ingvill og Edwins gamle nabolag, som er et vi de værst rammede.Vi delte ut endel presenninger og vannkanner. Det var som å kjøre rundt i en spøkelsesverden, det var så tydelig at her lå det tusenvis av mennesker fortsatt under ruinene. Opprydningen er i gang her på Haiti, men det er tøft å tenke på hva man kommer til å finne i prosessen.  På vei til grensen til Dominikanske bare 20 minutter utenfor Port au Prince, kjørte vi forbi mange leire som ikke hadde sett snurten av hverken telt eller presenninger. Regntiden er her snart og det er mye å gjøre! Da vi nærmet oss grensen kjørte vi forbi sikkert 60 lastebiler uten last. Vi stoppet for å høre hva de skulle, jo de skulle plukke opp tomme containere på flyplassen i Port au Prince… Da vi kom over grensen sto det sikkert like mange fulle lastebiler som ikke kom over…. Vel i mitt lille naive hode ville det vært logisk om man hadde fyllt opp de tomme lastebilene med last….. Men nå er jo ikke jeg logistikk ansvarlig…. De lastebilene som helt sikkert kom over i går var 4 store lastebiler fulle med splitter nye skinnende hvite biler med to store svarte bokstaver på siden: UN.

 

Det er frustrerende å være grasrotarbeider i denne bistandsverdenen, men jeg ville ikke byttet det mot noe!!! Ikke 10 ville hester hadde fått meg til å sitte på et FN kontor med aircondition og raskt nett og skrevet rapporter. Nei jeg vil mye heller sitte på et kontor sammen med 10 tenåringsjenter fordelt på 3 datamasiner, som lærer seg å være på facebook samtidig som jeg sender rapporter hjem til Norge, mens nettet svikter, men latteren sitter løst. Jeg vil gå ut av porten og rett ut i en folkemengde der jeg kjenner navnenen på de aller fleste, der jeg får klemmer av minst 50 barn hver dag, flere ganger om dagen! Jeg vil jobbe med folket, gå sammen med dem og være viss på at de vet at jeg kommer alltid tilbake!

Ragnhild_brev1Ragnhild_brev3 Ragnhild_brev2

Contact Us

We're not around right now. But you can send us an email and we'll get back to you, asap.

Valentines_1